Israel - en stat med grunnlag i terrorisme og lobbyvirksomhet

ja... skal egentlig lese om forvaltning av norsk politikk, men er så lett så skli ut på nettet. det var i denne sammenhengen jeg snublet over en hardnakket tro på at Israel aldri har gått til angrep, og at alle krigene de har utført har vært forsvarskriger.

som sionist-kritiker fant jeg ut at noen burde trekke frem litt fakta, og kom frem til at denne noen like så godt kunne være meg. til eventuelle kritikere som måtte ønske å plukke på teksten min; ja, jeg kommer til å benytte meg av et mindre utvalg kilder. ja, Cleaveland er en bok-kilde, så man må faktisk gjøre en innsats for å undersøke sannhetsinnholdet.

okey. vi kan starte litt før opprettelsen av staten Israel.

Moderne politisk sionisme, ønsket om et jødisk nasjonalhjem i Palestina, oppsto i russland mot slutten av 1800-tallet. det finnes bevis for sionismen som er eldre, men det er her man velger å trekke linjen for moderne sionisme. Disse tidlige sionistbevegelsene begynte å organisere desporaer inn i Palestina, under ledelsen av organisasjonen "Lovers of Zion". (Cleaveland S241).

Et navn som bør være kjent for en hver sionist, eller kritiker av sionismen, er Theodor Herzl. Herzl var mannen som kanaliserte sionismen fra å være en løs tanke og ideologi, til å bli en internasjonal bevegelse. I motsetning til hva mange gjerne tror spesifiserte aldri Herzl Palestina som det bestemte landområdet jødene ønsket å opprette sin stat i. Dette ble først satt på agendaen under den første sionistiske kongressen i Basel 1897. Der kom jøder fra hele verden til enighet om gjøre krav på et område i Palestina og gjøre det til et jødisk terretorie.

ET annet viktig navn innen sionismen er Chaim Weizmann, som var den sionistiske talsmannen i London. Weizmann utøvde sterkt politisk press på den britiske regjeringen, sammen med Lord Rothschild, som var en av de rikeste adelsmennene i England. Dette presset ledet til slutt til Balfour-erklæringen i 1917.

"His Majesty's Government view with favour the estabilishment in Palestine of a National Home for the Jewis people, and will use their best endeavours to facilitate the achivement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish comunities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country".

som skjønner var dette utformet på en så vag og selvmotsigende måte, at det ikke er til å undres over at det førte til konflikter.

Det er kjent for alle at Palestina var et britisk mandatstyre, og flere sionister hevder at Palestina var et land uten folk, faktisk trekker de den så langt som å si at det ikke var et land. På noen områder må man gi disse rett. Palestina som en nasjonalstat var ikke opprettet, men dersom en skal bruke dette som begrunnelse, vil jeg påpeke at Egypt var under britisk kontroll frem til 1922, uten at noen trekker i tvil hvor vidt Egypt hadde en befolkning. Det samme kan sies om både Syria, Libanon og Irak. Irak fikk ikke frihet før 1932.

i 1922 fikk Britannia offesielt mandat over Palestina av det nylig dannede Folkeforbundet. Det ble her fastslått av minoritetsspråket Hebraisk skulle være det offesielle språket i Palestina.

Under fredskonferansen i Paris fastslo Weizmann at sionistenes mål var å gjøre Palestina like jødisk, som england var engelsk. Det var ikke bare snakk om et sted for jødene å bo, det skulle være en jødisk stat. Videre ventet den sionistiske bevegelsen støtte fra england, etter som de tolket Balfour erklæringen dithen. Weizmann og kretsen hans valgte å overse at britene lovet å opprettholde rettighetene til de "existing none-Jewish communities in Palestine" i samme erklæring. Disse ikke-jødiske bosetterne utgjorde over 85% av befolkningen.

Etter dette fulgte "the White paper" som fastslo at jødene skulle få lov til å bosette seg i Palestina, men samtidig fremhevet at det ikke var snakk om å gjøre Palestina jødisk.

Jødene startet å flytte til Palestina allerede før 1. verdenskrig. En av flere institusjoner som jødene stiftet da de ankom Palestina var Histadrut. Histadrut (the Federation of Jewish Labor), ble grunnlagt i 1920, og spilte en stor rolle i å anskaffe land og jobber til nyinnflytterne, og ikke minst innførte de en boikott av arabiske varer fra det palestinske området. Palestinerne innså at sionistene utgjorde en trussel mot deres eksistens allerede da, og forsøkte å forhandle med mandatstyrerne, England, for å få redusert imigrasjonen, og salg av land til sionistiske bosettere. Disse ble møtt med det døve øret, noe som ressulterte i en serie av voldelige opprør.

som svar på disse opptøyene i 1920, ble Haganah opprettet. Haganah var en paramilitær gruppe som skulle forsvare jødene mot araberopprør og andre fientligheter. Disse anskaffet seg våpen og utstyr ved å stjele fra britene.

Haganah var ikke alene om å løpe rundt med våpen. rundt år 1933 ble Irgun opprettet, en terroristgruppe (selv om wikipedia ikke velger å bruke denne betegnelsen i omtalen, men nøyer seg med å fastslå at Irgun bedrev terrorisme. ser ikke helt forskjellen jeg men..)

i alle fall. Palestinerne så seg lei på sionistene som bare tok til å øke i antall. klagene falt ikke helt på stengrunn hos Britene, og i 1929 ble den første kongelige britiske komiseren sendt til Palestina. Han fastslo at problemet i regionen skyldes den stadig økende gruppen av landløse palestiner-arabere, og en utbredt frykt for at jødisk tilstrømning skulle føre til et jødisk dominert palestina. Sir Walter Shaw, komisjonæren, anbefalte britene skulle definere det palestinske folkets rettigheter tydeligere, og at jødisk tilstrømning skulle reguleres. Dette ble ikke fulgt.

I et desperat forsøk på å nå frem til britene, og å vise hvor stor missnøye det var blant folket, erklærte palestinerne generalstreik 19 april, 1936. Denne streiken ble avbrutt da britene lovet å sende en ny komisjonær som skulle undersøke forholdene.

Den ny komisjonæren, Peel, kom frem til at den beste løsningen ville være å dele Palestina i to stater. Her har vi første tegn på galskapet som har preget området i nyere tid.
Araber-Palestinerne avslo dette forslaget, mens Jødene likte idéen - de ville bare ha mer enn den biten de fikk tildelt.

i 1939 kom en erklæring av "the white paper", som fastslo at jødisk imigrasjon skulle være begrenset til 15000 pr år i de kommende fem årene, deretter skulle den stoppe hvis ikke araberne likte ideen. Videre sa denne erklæringen at jødene skulle bosettes på en egen del av landet, og innen ti år skulle det palestinske folk få sin frihet (les: opphevelse av mandatet). the White Paper ble møtt med enorm motstand i de jødiske miljøene.

Holocaust. en stor tragedie, som innebar at flere millioner jøder ble drept. det skal sies at ikke bare jøder døde, men også et ukjent antall kommunister, tatere, sigøynere, slavere og russere. Men i denne sammenhengen fikk også holocaust katostrofale følger for den stakkars befolkningen i Palestina som ikke hadde noe med nazi-tyskland å gjøre. Holocaust skapte en enorm sympati for jødene, og den allerede voksende sinoist-bevegelsen i USA ble enda sterkere. Den enorme pengestrømmen som gikk over havet fra statene bare økte, og gav de jødiske bosetterne mer midler og makt.

Videre ble Haganah trent og utstyrt av britiske styrker, i tilfelle aksemaktene skulle angripe palestina. etter krigen nektet Haganah å levere tilbake våpnene sine, og satt derfor med stor militær kunnskap om regionen, våpen og annet utstyr. Jødene dannet også sin egen brigade, som kjempet i under britisk kommando i Italia. Alt i alt fikk jødene i Palestina en trent og erfaren hærstyrke, våpen og de taktiske forholdene servert på sølvfat.

Årene 1945-1947 var preget av jødenes sabotasje og terrorist-aksjoner mot britene. Irgun fikk sin legitimitet i at den jødiske befolkningen i Palestina betraktet enhver aksjon med opprettelsen av en jødisk stat for øye, var riktig.
Den andre terrorist-gruppen som de jødiske bosetterne støttet var Lehi, også kjent som "The Stern Gang". dette var en mindre gruppe som var mindre effektive som stridsenhet, men gode på mindre og mer delikate aksjoner, som da de myrdet den britiske ministeren over Midt Østen, Lord Moyne. Etter flere av disse aksjonene, som da Irgun sprengte deler av Kong Davids Hotell i Jerusalem, gav britene opp og overlot kaoset til FN.

Hos FN ble vurderingen om en to separate stater tatt opp igjen. med et flertall åtte mot tre, ble dette vedtatt som endelig løsning. alternativet var å opprette en føderalstat på lik linje som i USA. Britene erklærte sin endelige tilbaketrekkelse fra området i september 1947, og gjorde det klart at mandatet ville være opphevet fra og med 15. Mai, 1948.

i dette tidsrommet ble Palestina kastet ut i kaos. Jødene var determinerte på å skaffe seg kontroll over landområdet, og ved våren 1948 var over 400 000 Palestinere blitt flyktninger. Det var i denne perioden Irgun utførte en av sine mest motbydelige handlinger: de slaktet ned 250 sivile som bodde i landsbyen Dayr Yassin like ved Jerusalem. Dayr Yassin førte til palestinske hevnaksjoner, men den trente hæren til Haganah hadde ingen problemer med å slå ned de palestinske bøndene. Få timer etter at det britiske mandatet hadde trukket seg ut, ble Israel erklært selvstendig.

dette er en ganske grov innføring i handlingsforeløpet som ledet til Israels opprettelse. Det er garantert flere hendelser jeg ikke har fått med, og om noen føler sterkt for å diskutere en av disse, legg igjen en komentar, så kan vi ta det derifra.

jeg kommer til å skrive mer om krigen i 1948 og 67 senere.

All fakta er hentet fra William L. Cleveland, A History of the Modern Middle East, Westview Press, 2004, fra side 239-267