Aure entuluva - Dagen skal atter komme

Israel - en stat med grunnlag i terrorisme og lobbyvirksomhet

2009-03-26T06:30:00.000-07:00

ja... skal egentlig lese om forvaltning av norsk politikk, men er så lett så skli ut på nettet. det var i denne sammenhengen jeg snublet over en hardnakket tro på at Israel aldri har gått til angrep, og at alle krigene de har utført har vært forsvarskriger.

som sionist-kritiker fant jeg ut at noen burde trekke frem litt fakta, og kom frem til at denne noen like så godt kunne være meg. til eventuelle kritikere som måtte ønske å plukke på teksten min; ja, jeg kommer til å benytte meg av et mindre utvalg kilder. ja, Cleaveland er en bok-kilde, så man må faktisk gjøre en innsats for å undersøke sannhetsinnholdet.

okey. vi kan starte litt før opprettelsen av staten Israel.

Moderne politisk sionisme, ønsket om et jødisk nasjonalhjem i Palestina, oppsto i russland mot slutten av 1800-tallet. det finnes bevis for sionismen som er eldre, men det er her man velger å trekke linjen for moderne sionisme. Disse tidlige sionistbevegelsene begynte å organisere desporaer inn i Palestina, under ledelsen av organisasjonen "Lovers of Zion". (Cleaveland S241).

Et navn som bør være kjent for en hver sionist, eller kritiker av sionismen, er Theodor Herzl. Herzl var mannen som kanaliserte sionismen fra å være en løs tanke og ideologi, til å bli en internasjonal bevegelse. I motsetning til hva mange gjerne tror spesifiserte aldri Herzl Palestina som det bestemte landområdet jødene ønsket å opprette sin stat i. Dette ble først satt på agendaen under den første sionistiske kongressen i Basel 1897. Der kom jøder fra hele verden til enighet om gjøre krav på et område i Palestina og gjøre det til et jødisk terretorie.

ET annet viktig navn innen sionismen er Chaim Weizmann, som var den sionistiske talsmannen i London. Weizmann utøvde sterkt politisk press på den britiske regjeringen, sammen med Lord Rothschild, som var en av de rikeste adelsmennene i England. Dette presset ledet til slutt til Balfour-erklæringen i 1917.

"His Majesty's Government view with favour the estabilishment in Palestine of a National Home for the Jewis people, and will use their best endeavours to facilitate the achivement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish comunities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country".

som skjønner var dette utformet på en så vag og selvmotsigende måte, at det ikke er til å undres over at det førte til konflikter.

Det er kjent for alle at Palestina var et britisk mandatstyre, og flere sionister hevder at Palestina var et land uten folk, faktisk trekker de den så langt som å si at det ikke var et land. På noen områder må man gi disse rett. Palestina som en nasjonalstat var ikke opprettet, men dersom en skal bruke dette som begrunnelse, vil jeg påpeke at Egypt var under britisk kontroll frem til 1922, uten at noen trekker i tvil hvor vidt Egypt hadde en befolkning. Det samme kan sies om både Syria, Libanon og Irak. Irak fikk ikke frihet før 1932.

i 1922 fikk Britannia offesielt mandat over Palestina av det nylig dannede Folkeforbundet. Det ble her fastslått av minoritetsspråket Hebraisk skulle være det offesielle språket i Palestina.

Under fredskonferansen i Paris fastslo Weizmann at sionistenes mål var å gjøre Palestina like jødisk, som england var engelsk. Det var ikke bare snakk om et sted for jødene å bo, det skulle være en jødisk stat. Videre ventet den sionistiske bevegelsen støtte fra england, etter som de tolket Balfour erklæringen dithen. Weizmann og kretsen hans valgte å overse at britene lovet å opprettholde rettighetene til de "existing none-Jewish communities in Palestine" i samme erklæring. Disse ikke-jødiske bosetterne utgjorde over 85% av befolkningen.

Etter dette fulgte "the White paper" som fastslo at jødene skulle få lov til å bosette seg i Palestina, men samtidig fremhevet at det ikke var snakk om å gjøre Palestina jødisk.

Jødene startet å flytte til Palestina allerede før 1. verdenskrig. En av flere institusjoner som jødene stiftet da de ankom Palestina var Histadrut. Histadrut (the Federation of Jewish Labor), ble grunnlagt i 1920, og spilte en stor rolle i å anskaffe land og jobber til nyinnflytterne, og ikke minst innførte de en boikott av arabiske varer fra det palestinske området. Palestinerne innså at sionistene utgjorde en trussel mot deres eksistens allerede da, og forsøkte å forhandle med mandatstyrerne, England, for å få redusert imigrasjonen, og salg av land til sionistiske bosettere. Disse ble møtt med det døve øret, noe som ressulterte i en serie av voldelige opprør.

som svar på disse opptøyene i 1920, ble Haganah opprettet. Haganah var en paramilitær gruppe som skulle forsvare jødene mot araberopprør og andre fientligheter. Disse anskaffet seg våpen og utstyr ved å stjele fra britene.

Haganah var ikke alene om å løpe rundt med våpen. rundt år 1933 ble Irgun opprettet, en terroristgruppe (selv om wikipedia ikke velger å bruke denne betegnelsen i omtalen, men nøyer seg med å fastslå at Irgun bedrev terrorisme. ser ikke helt forskjellen jeg men..)

i alle fall. Palestinerne så seg lei på sionistene som bare tok til å øke i antall. klagene falt ikke helt på stengrunn hos Britene, og i 1929 ble den første kongelige britiske komiseren sendt til Palestina. Han fastslo at problemet i regionen skyldes den stadig økende gruppen av landløse palestiner-arabere, og en utbredt frykt for at jødisk tilstrømning skulle føre til et jødisk dominert palestina. Sir Walter Shaw, komisjonæren, anbefalte britene skulle definere det palestinske folkets rettigheter tydeligere, og at jødisk tilstrømning skulle reguleres. Dette ble ikke fulgt.

I et desperat forsøk på å nå frem til britene, og å vise hvor stor missnøye det var blant folket, erklærte palestinerne generalstreik 19 april, 1936. Denne streiken ble avbrutt da britene lovet å sende en ny komisjonær som skulle undersøke forholdene.

Den ny komisjonæren, Peel, kom frem til at den beste løsningen ville være å dele Palestina i to stater. Her har vi første tegn på galskapet som har preget området i nyere tid.
Araber-Palestinerne avslo dette forslaget, mens Jødene likte idéen - de ville bare ha mer enn den biten de fikk tildelt.

i 1939 kom en erklæring av "the white paper", som fastslo at jødisk imigrasjon skulle være begrenset til 15000 pr år i de kommende fem årene, deretter skulle den stoppe hvis ikke araberne likte ideen. Videre sa denne erklæringen at jødene skulle bosettes på en egen del av landet, og innen ti år skulle det palestinske folk få sin frihet (les: opphevelse av mandatet). the White Paper ble møtt med enorm motstand i de jødiske miljøene.

Holocaust. en stor tragedie, som innebar at flere millioner jøder ble drept. det skal sies at ikke bare jøder døde, men også et ukjent antall kommunister, tatere, sigøynere, slavere og russere. Men i denne sammenhengen fikk også holocaust katostrofale følger for den stakkars befolkningen i Palestina som ikke hadde noe med nazi-tyskland å gjøre. Holocaust skapte en enorm sympati for jødene, og den allerede voksende sinoist-bevegelsen i USA ble enda sterkere. Den enorme pengestrømmen som gikk over havet fra statene bare økte, og gav de jødiske bosetterne mer midler og makt.

Videre ble Haganah trent og utstyrt av britiske styrker, i tilfelle aksemaktene skulle angripe palestina. etter krigen nektet Haganah å levere tilbake våpnene sine, og satt derfor med stor militær kunnskap om regionen, våpen og annet utstyr. Jødene dannet også sin egen brigade, som kjempet i under britisk kommando i Italia. Alt i alt fikk jødene i Palestina en trent og erfaren hærstyrke, våpen og de taktiske forholdene servert på sølvfat.

Årene 1945-1947 var preget av jødenes sabotasje og terrorist-aksjoner mot britene. Irgun fikk sin legitimitet i at den jødiske befolkningen i Palestina betraktet enhver aksjon med opprettelsen av en jødisk stat for øye, var riktig.
Den andre terrorist-gruppen som de jødiske bosetterne støttet var Lehi, også kjent som "The Stern Gang". dette var en mindre gruppe som var mindre effektive som stridsenhet, men gode på mindre og mer delikate aksjoner, som da de myrdet den britiske ministeren over Midt Østen, Lord Moyne. Etter flere av disse aksjonene, som da Irgun sprengte deler av Kong Davids Hotell i Jerusalem, gav britene opp og overlot kaoset til FN.

Hos FN ble vurderingen om en to separate stater tatt opp igjen. med et flertall åtte mot tre, ble dette vedtatt som endelig løsning. alternativet var å opprette en føderalstat på lik linje som i USA. Britene erklærte sin endelige tilbaketrekkelse fra området i september 1947, og gjorde det klart at mandatet ville være opphevet fra og med 15. Mai, 1948.

i dette tidsrommet ble Palestina kastet ut i kaos. Jødene var determinerte på å skaffe seg kontroll over landområdet, og ved våren 1948 var over 400 000 Palestinere blitt flyktninger. Det var i denne perioden Irgun utførte en av sine mest motbydelige handlinger: de slaktet ned 250 sivile som bodde i landsbyen Dayr Yassin like ved Jerusalem. Dayr Yassin førte til palestinske hevnaksjoner, men den trente hæren til Haganah hadde ingen problemer med å slå ned de palestinske bøndene. Få timer etter at det britiske mandatet hadde trukket seg ut, ble Israel erklært selvstendig.

dette er en ganske grov innføring i handlingsforeløpet som ledet til Israels opprettelse. Det er garantert flere hendelser jeg ikke har fått med, og om noen føler sterkt for å diskutere en av disse, legg igjen en komentar, så kan vi ta det derifra.

jeg kommer til å skrive mer om krigen i 1948 og 67 senere.

All fakta er hentet fra William L. Cleveland, A History of the Modern Middle East, Westview Press, 2004, fra side 239-267

Israel - Sensur og skremselstaktikk

2009-01-15T08:18:00.000-08:00

Helt siden Israel brøt våpenhvilen med Hamas og frem til den pågående massakren begynte, har det vært rimelig klart at Israel ikke ønsker medie på åstedet. Allerede i desember ble det tilnærmet umulig for vestlig media å komme inn på Gaza stripen og Israelske myndigheter søker belegg for sensuren ved å henvise til journalistenes sikkerhet. Dette er noe journalistene selv fnyser av, og hevder at faller på sin egen urimelighet. Profesjonelle journalister som ønsker å dekke konflikten har rikelig med erfaring fra andre konfliktsoner, og det virker mer trolig at Israel er bekymret for at sannheten skal komme frem, enn for journalistenes ve og vell.

Det skal sies at Israel ikke har særlig god erfaring når det kommer til vestlige medier. Som regel blir staten Israel fremstilt som svært brutal i sine angrep mot Hamas, som stort sett går utover den Palestinske befolkningen. Klart ikke noe land ønsker negativ omtale, men å ty til sensur, sammtidig som man hevder man er det eneste virkelige demokratiet i regionen...? Det ser nok ikke så lyst ut for det Israelske omdømmet i verdenssamfunnet nå for tiden...

Sett at mediet faktisk fikk tilgang på konfliktområdet. Verden ville bli oversvømt av bilder og reportasjer som mest sannsynlig med skremmende brutalitet visualisere hvilke lidelser det israelske forsvaret har tvunget på det Palestinske folk. Det er derfor bedre, sett fra Israelsk side, å ta støyten for sensur heller enn å ta støyten for den pågående slakten. I trass den åpenbare informasjonsrestriksjonen prøver den israelske ambasadøren å hevde at israel har stor tro på fri presse.

Pressen nektes altså adgang til Gaza til tross for at den israelske høyesteretten gav 8 jounralister innreisetillatelse. Men det stopper ikke her. Enn så lenge har krigen gått utover de ytterst få informasjonskanalene som faktisk befinner seg på Gaza. Til nå har israelske fly bombet TV-stasjonen Al Aqsa, Al-Johara, og drept 4 journalister. Det internasjonale samfunnet fordømmer disse handlingene, men det viser seg at Israel ikke føler seg forpliktet til å følge internasjonal lov. Man kan bare spekulere i hvor vidt dette er en bestemt taktikk fra israelsk side for å avskrekke og skremme journalister fra å ta seg inn på Gaza, eller for å dekke konflikten uten å fremstille det pro-israelsk. Blandt annet hevdes det at legene Fosse og Gilbert lyver, etter en publikasjon i legetidsskriften "The Lancet".

Heldigvis ser man at dersom israel ønsker å skremme og true vekk pressen, har de kommet kort i sin sak. 30 modige sivile prøver nok en gang å ta seg inn til Gaza-stripen i båt, etter at de under sitt forige forsøk ble kjørt i senk av israelske marinefartøy. Samtidig forsøker en gruppe på 17 journalister å skaffe seg innreise til Gaza via Egypt.

Vi får håpe og be om at disse tappre sjelene klarer å komme seg frem uten å bli rammet av noen "uhell", og at Israelsk knebling av Palestina, samt dets grove overgrep, snart kan ta slutt!

Skjær ikke alle over en kam.

2009-01-10T16:52:00.000-08:00

Jeg vil starte med å beklage utfallet av demonstrasjonene som har pågått i oslo, og understreke at jeg tar sterk avstand fra bruken av vold som har blitt et fremtredende element i nyhetsbildet.

Det er tragisk at enkelt-individer utnytter situasjonen på Gaza til lage bråk, men det er viktig å understreke at dette ikke er representativt for palestinsk ungdom. Etter som politiet bekrefter at bare én av bråkmakerne hadde palestinsk bakgrunn kan en jo spørre seg selv om hvorfor de resterende opptrådde slik de gjorde?

Som ikke-etnisk norsk (adoptert, og er på den måten mer integrert i det norske samfunnet enn "innvanderere" flest) vil jeg påstå at dette har røtter i noe helt annet enn Gaza.

Etter 9/11 har særlig mange muslimer i norge opplevd å bli uglesett og mistenkeliggjort som terrorister eller terrorist-sympatisører. Selv er jeg ikke muslim eller araber, men også jeg opplever noen lunde på daglig basis en slags hverdagsrasisme fra samfunnet. For eksempel er det (nesten) uten unntak jeg som blir stoppet av politiet dersom jeg er ute med mine etnisk norske venner. På samme vis blir jeg mer enn ofte fulgt av vektere på kjøpesentere, eller til og med spurt om hvorfor jeg befinner meg der jeg er.

Det hører til historien at jeg ikke kler meg i polo og Gant, heller ei Lindeberg og bling, men foretrekker ziphoods, utvaska jeans og lue. Dette fører jo med seg ulemper fordi klesstilen min kan bidra til å øke folks mistanker mot meg, skjønt dersom en etnisk norsk person kler seg i det samme, ville vedkommende neppe bli sett på som så mye annet enn en harmløs stooner. Jeg ønsker ikke å skaffe meg selv en hel masse sympati med dette innlegget - jeg prøver bare å forestille meg hvordan det må være for arabere eller muslimer, når jeg selv daglig blir utsatt for små og dirskét, men like fullt merkbar trakasering.

Jeg unskylder over hode ikke de som skyter fyrverkeri på politiet, eller kaster brostein og knuser ruter, men jeg tror denne typen oppførsel er uttrykk for en frustrasjon som lenge har ligget rett under overflaten. Det jeg kommer med her er ikke noe nytt. På flere hold er man klar over at dette i stor grad spiller inn, men man klarer ikke å jobbet imot tendensen.

Et intressant fenomen er at des flere som tyr til denne uttrykksformen for å få utløp for sin frustrasjon, des værre blir holdningene mot grupperingene det gjelder. Med andre ord; de som går i gatene og lager bråk slutter bare den onde sirkelen.

Så hvordan skal man kunne klarer å "integrere" de som allerede er integrert? -Det finnes så klart flere stunder hvor jeg ikke tenker over at jeg har langt svart hår, eller at jeg ikke er lys i huden, og som regel slår det meg kort tid etterpå at slik burde det faktisk være. Hvordan skal vi klare å oppnå et samfunn hvor hudfarge, legning, religion osv ikke skal spille inn på enkeltindividets muligheter? Idealet er gammelt som alle hauger, men problemstillingen har ikke blitt nevneverdig mindre aktuell.

Jeg innser at det kan oppfattes som rimelig naivt å tenke i de retninger. Det er ikke mulig å ikke dømme en person når en ser en, etter som våre fordommer er en mulighetsbetingelse for egentlig alt. Men også jeg har en drøm. En drøm som MLK J. meddelte verden en gang i forige årtusen, en drøm som stadig har tilgode å gå i oppfylelse. -og jeg tror de aller fleste, ikke bare i Norge, men i hele verden, vil si seg enig i denne drømmen.

Jeg regner meg selv som palestina-venn, og håper flere innser at elementene som har laget bråk i oslo ikke representerer verken palestina eller palestina-venner. Heller representerer de ei majoriteten av ikke-etnisk norsk ungdom. Disse enkeltindividene må sees på som nettopp det de er: enkeltindivider, og de må holdes til ansvar for sine handlinger. Jeg blir virkelig trist når jeg leser blogger og innlegg fra FRP-sympatisører som generelt legger skylden for opptøyene på "innvandrere". Jeg håper og ber om at den jamne Ola-nordmann har sitt sunne bondevett i behold, og ikke skjærer meg og alle andre ikke-etnisk norske borgere over én kam.

Derfor: Man er kanskje ikke enig i graden av legitimitet til Israels bombing av Gaza, men man kan være enige i at det er fælt at uskyldige dør. Man er kanskje ikke enig i hvordan best å føre partene til forhandlinger, men man kan enes om at det trengs forhandlinger. La alle oss som ikke behøver å være redde for at en qassim-rakett skal treffe huset vårt samles. La alle som ikke behøver å frykte IDF's kuler, eller bomber sluppet fra F16 samles. La oss som ikke lever mitt i all elendigheten forenes om å hjelpe de som trenger det mest.

Gaza

2009-01-06T03:05:00.000-08:00

Hele situasjonen i midtøsten er mildt sagt kritisk, men alikevel er det flere grupperinger som ikke innser at det ikke lengre burde snakkes om hvem som startet. Dagens fokus burde være på de sivile som lider under de umenneskelige påkjenningene det må være å befinne seg i en så til de grader ekstrem situasjon.

Israel har invadert Gaza med fotsoldater, og det pågår en kontinuerlig bombing fra F16 fly. Israelske styrker har skutt på sykebiler, og flere hjelpeorganisasjoner (blant annet røde kors) har nødhjelpen klart stående på grensa, men blir nektet innreise av Israelske myndigheter. På denne måten bryter Israel skarpt med konvensjonelle regler for krigføring. Riktig nok bør det påpekes at å kjempe mot en gerilja-armé ikke er som å gå i strid mot regulære soldater, men dette burde ikke tjene som en unnskyldning for de sivile lidelsene Israel står bak.

Avi Pazner, talsmann for Israel uttaler "Det er på et internasjonalt nivå stor forståelse for det faktum at vi praktiserer vår rettmessige rett til selvforsvar mot angrep som gjennomføres fra Gazastripen av Hamas-terrorister". -Dette er vel kanskje å tolke ting i beste mening? Stort sett blir Israels handlinger fordømt nord og ned av alt fra Ola og Kari nordmann, til Hayim Cohen i Israel.

Det er ikke lengre mulig å hevde at palestina-saken er noe som kun opptar venstreradikale ungdommer, nazister, antisemitter eller islamister. Faktisk kommer det svært tydelig frem at verdens befolkning begynner å se seg grundig lei på at Israel er hevet over normal lov og dom, og turer frem etter eget forgodtbefinnende. Selvom USA liker å gi Israel blankofullmakt betyr det ikke at dette er riktig, og at USA til stadigheter stikker kjepper i hjulene for FN bidrar heller ikke særlig positivt.

Normalt pleier bloggere, særlig her i norge, å klage over ensidig dekning av saker som omhandler Israel. Da særlig ensidig negativ dekning. Dette er kritikk det virker som flere av landets støre aviser har tatt til etteretning, og det er stadig innslag i avisene om krigen sett fra israelsk side. Men det som også er viktig å peke på, er at Israel faktisk bedriver sensur. Det begynner å bli en klisjé at sannheten er det første offeret i krig, men jeg kan ikke dy meg.

Ved å frata verden innsyn i hva som skjer på Gaza har Israel klart å skaffe seg albuerom til å ture frem etter eget ønske, uten å måtte stå til rette for det - enda. Heldigvis befinner de to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse seg på stedet. Det skal sies at legene er pro-palestinere, og i så måte kanskje ikke har et uhildret syn på den pågående konflikten, men man bør alikevel lytte til det de kan fortelle fra Gaza.

Så hvordan skal vi som sitter i Norge egentlig reagere på konfliktens foreløp?
Til de som ikke tør å åpent kritisere israel, i redsel for å bli stemplet som antisemitter, frykt ikke. Det er flere israel-venner som også går åpent ut og fordømmer krigshandlingene som pågår. Et vesentlig punkt bak denne kritikken er at Israel bør ta inn over seg kritikk som kommer fra venneligsinnede. At Ehud Olmer ignorerer Irans' utspill er bare å forvente, men når flere av de Europeiske landene går ut og kritiserer de militære aksjonene, burde Israelske politikere stoppe opp og tenke seg om.

Israels utenriksminister Tzipi Livni uttaler at Israel nok en gang kommer til å overkjøre FNs sikkerhetsråd, dersom FN klarer å enes om en resulosjon. Dette er i seg selv sterke signaler om ringakt for ikke bare FN, men generelt mot alle de som verden over protesterer mot overgrepene den israelske staten daglig utsetter den palestinske sivilbefolkningen for.

Tallene man oppererer med over de falne hevder at 1 av 4 drepte på Gaza er sivile. Det som ikke er tatt opp her, er definisjonen på "sivil". Hamas er en stor organisasjon, med en egen militær avdeling. Politifolkene som ble drept under bombingen kan knapt regnes som noe annet enn sivile. Det fremkommer heller ikke hvor vidt de resterende drepte (i all hovedsak menn) faktisk er gerilja-krigere. Israelske myndigheter har ved flere anledninger proklamert at alle og enhver som kan knyttes til hamas på en eller annen måte regnes som legitime mål.

Dette minner i det store og det hele om Jan Guillous siste bok. "Men ikke hvis det gjelder din datter". I boka blir journalisten Erik Ponti fremstilt som terrorist, og for å stå i ledtog med terrorister, etter som han intervjuer Hamilton, en ettersøkt svensk morder i russisk eksil. Logikken som kobler alle som har noe med hamas å gjøre til terrorister, kan sees på litt på samme måte. Den jamne palestinske politimannen "fortjener" ikke å bli drept eller skadet i kraft av sitt embete om å holde ro på Gaza. De som hevder motsatt burde også kanskje forsvare radikal ungdom som skyter nyttårsraketter og kaster brosteiner på den norske politistyrken.

2009-01-03T13:41:00.000-08:00

Etter en uke med bombing og artilleri-ild har Israel endelig invadert Gazastripen med fotsoldater og annet bakkepersonell. Med dette har Israel startet en ny fase i "krigen mot Hamas", og som presidentskapet i EU velger å betrakte som en handling i selvforsvar. Enn så lenge ligger tapene på fire israelske statsborgere, og over fire hundre palestinere - det snakkes også om flere tusen sårede på palestinsk side. På tvers av EU presidentskapet har Frankrike gått ut og fordømmer israels beslutning om å sette inn større styrker. Frankrike har også kommet med et forslag til en 48 timers våpenhvile, i et forsøk på å hjelpe den skadelidende befolkningen på Gaza.

På nyhetene meldes det at tolv moskeer er blitt bombet, og sykehusene på Gaza rapporterer at majoriteten av de sårede fra disse aksjonene har vært sivile. Riktig nok har Israel "bombet" Gaza med flygeblader, hvor de oppfordrer det palestinske folk til å forlate husene sine, men hvor skal de dra? Gaza-stripen er hermetisk lukket for alt annet enn Israelsk militære, så flukt for en befolkning på halvannen million er ikke en reel mulighet. Riktig nok kan Ehud Olmert toe sine hender, og bekrefte at de har gitt advarsler, men realiteten for den jamne palestiner er likevel den samme.

Denne konflikten har pågått over så lang tid, at det er umulig å sette seg ned og "ta alt fra starten av". Historisk ville vi endt flere tusen år tilbake, og i praktisk politikk og ord satt ut i handling, vil man fortsatt befinne seg i status quo.

Slik situasjonen er nå, slåss Palestinerne (da særlig Hamas) ikke bare mot verdens femt største militærmakt, men også en atom-makt. Hamas har sverget å kjempe mot israel til siste slutt, og sender stadig raketter inn i israel. Rakettene som gjør svært små materielle skader, og som knapt har tatt menneskeliv før inntill nylig, er et av hovedargumentene til den israelske regjeringen når de forsvarer den voldsome offensiven man har sett den siste uka.

Antall drepte og sårede på hver side burde egentlig være nok til å forklare at Israel har et enormt overtak. Sporadiske raketter som skytes ut med håp om å treffe noe, kan neppe sammenlignes med 60 avanserte jagefly, støttet opp av kamphellikoptre, og intens artilleri-ild. Nå også pansrede kjøretøy og bakkestyrker.
På samme tid er det viktig å huske hvilken psykisk belastning det må være for sivile israelere å ikke vite når neste angrep kan komme fra oven. Det er forståelig at israelere ikke orker å leve med denne usikkerheten hengende over seg, og at noe måtte gjøres. Spørsmålet som oppstår blir som følger; er dette noe rett måte å reagere på?

På samme vis som i Libanon klarer ikke Israel å ta ut den egentlige fienden. Å bekjempe en gerilja-hær, eller motstandsstyrke, kan vanskelig gjøres av en regulær armé. Dette burde verden ha lært, etter både Cuba, Vietnam, Afganistan, og ikke minst i Palestina. Det eneste Israel egentlig oppnår er å samle det palestinske folk, og å skape en desperat situasjon. Desperate situasjoner fører gjerne også med seg desperate handlinger - noe mediene uten tvil kommer til å proklamere i tiden som kommer.

Det er svært omdiskutert hvor vidt Hamas er en terrorist-organisasjon eller ikke. En svært poppulær metafor her i norge, er å trekke sammenligning mellom Hamas og vår egen Max Manus. For å bruke en kjent klisjé "Den enes frihetskjemper er den andres terrorist".

Et av flere argumenter som blir brukt for å stemple Hamas som terrorister, er at de skyter sine raktetter ut fra områder med sivil befolkning. Etter det jeg har skjønt, er Gaza-stripen mindre enn et middels fylke her i norge, og med en befolkning på 1,5 mil er det kanskje ikke så rart at det er sivile som bor i nærheten av et utskytningssted? -for all del. Å skyte ut rakketer midt fra Gaza bys kjerne ikke kan forsvares på denne måten, men ved flere anledninger tror jeg nok dette kan være tilfellet.

Uansett er problemstillingen irelevant, etter som det er galt å skyte raketter i utgangspunktet, uavhengig om det er sivile til stede eller ikke. Men like galt er det også disse daglige overtramp med trakasering, fysisk og verbal vold, og annen form for diskriminering som IDF, og private israelere utsetter palestinere for. Problemet er bare at begge skylder på at den andre startet, og så fortsetter "moroa".

Min egen konklusjon på hvordan å ende konflikten må vel egentlig krediteres til Julius Cæsar. Løsningen er genial og enkel - gitt at man virkelig går inn for den.

Israel sitter på enorme resurser. Det er ikke rent få millioner som blir pumpet inn i det militære maskineriet der hvert eneste år. Sett at man heller brukte disse resursene på noe annet enn å ruste opp? (tross alt er Israel Palestina så militært dominerende, at en invasjon fra Gaza til Israel neppe er reelt). Sett at Israel faktisk fikk private selskaper tilå bygge opp hele vestbredden, hele gaza, og bygget opp forlatte landområdene? -joda. det ville nok være både dyrt og kontroversielt, men situasjonen slik den er i dag er heller ikke dirrekte billig.

Prinsippet er ganske enkelt "Brød og sirkus". Cæsar introduserte dette som måten å holde et folk fornøyd på, for å forhindre opptøyer. Hvis Israel sørger for at majoriteten av Palestinerne hadde jobb, mat, og en eller annen form for underholdning, ville disse neppe ønske mer krig. Dersom 90% av det palestinske folk hadde disse behovene dekket, ville ikke det nåværende grunnlaget for ekstremisme være til stede.