Skjær ikke alle over en kam.

Jeg vil starte med å beklage utfallet av demonstrasjonene som har pågått i oslo, og understreke at jeg tar sterk avstand fra bruken av vold som har blitt et fremtredende element i nyhetsbildet.

Det er tragisk at enkelt-individer utnytter situasjonen på Gaza til lage bråk, men det er viktig å understreke at dette ikke er representativt for palestinsk ungdom. Etter som politiet bekrefter at bare én av bråkmakerne hadde palestinsk bakgrunn kan en jo spørre seg selv om hvorfor de resterende opptrådde slik de gjorde?

Som ikke-etnisk norsk (adoptert, og er på den måten mer integrert i det norske samfunnet enn "innvanderere" flest) vil jeg påstå at dette har røtter i noe helt annet enn Gaza.

Etter 9/11 har særlig mange muslimer i norge opplevd å bli uglesett og mistenkeliggjort som terrorister eller terrorist-sympatisører. Selv er jeg ikke muslim eller araber, men også jeg opplever noen lunde på daglig basis en slags hverdagsrasisme fra samfunnet. For eksempel er det (nesten) uten unntak jeg som blir stoppet av politiet dersom jeg er ute med mine etnisk norske venner. På samme vis blir jeg mer enn ofte fulgt av vektere på kjøpesentere, eller til og med spurt om hvorfor jeg befinner meg der jeg er.

Det hører til historien at jeg ikke kler meg i polo og Gant, heller ei Lindeberg og bling, men foretrekker ziphoods, utvaska jeans og lue. Dette fører jo med seg ulemper fordi klesstilen min kan bidra til å øke folks mistanker mot meg, skjønt dersom en etnisk norsk person kler seg i det samme, ville vedkommende neppe bli sett på som så mye annet enn en harmløs stooner. Jeg ønsker ikke å skaffe meg selv en hel masse sympati med dette innlegget - jeg prøver bare å forestille meg hvordan det må være for arabere eller muslimer, når jeg selv daglig blir utsatt for små og dirskét, men like fullt merkbar trakasering.

Jeg unskylder over hode ikke de som skyter fyrverkeri på politiet, eller kaster brostein og knuser ruter, men jeg tror denne typen oppførsel er uttrykk for en frustrasjon som lenge har ligget rett under overflaten. Det jeg kommer med her er ikke noe nytt. På flere hold er man klar over at dette i stor grad spiller inn, men man klarer ikke å jobbet imot tendensen.

Et intressant fenomen er at des flere som tyr til denne uttrykksformen for å få utløp for sin frustrasjon, des værre blir holdningene mot grupperingene det gjelder. Med andre ord; de som går i gatene og lager bråk slutter bare den onde sirkelen.

Så hvordan skal man kunne klarer å "integrere" de som allerede er integrert? -Det finnes så klart flere stunder hvor jeg ikke tenker over at jeg har langt svart hår, eller at jeg ikke er lys i huden, og som regel slår det meg kort tid etterpå at slik burde det faktisk være. Hvordan skal vi klare å oppnå et samfunn hvor hudfarge, legning, religion osv ikke skal spille inn på enkeltindividets muligheter? Idealet er gammelt som alle hauger, men problemstillingen har ikke blitt nevneverdig mindre aktuell.

Jeg innser at det kan oppfattes som rimelig naivt å tenke i de retninger. Det er ikke mulig å ikke dømme en person når en ser en, etter som våre fordommer er en mulighetsbetingelse for egentlig alt. Men også jeg har en drøm. En drøm som MLK J. meddelte verden en gang i forige årtusen, en drøm som stadig har tilgode å gå i oppfylelse. -og jeg tror de aller fleste, ikke bare i Norge, men i hele verden, vil si seg enig i denne drømmen.

Jeg regner meg selv som palestina-venn, og håper flere innser at elementene som har laget bråk i oslo ikke representerer verken palestina eller palestina-venner. Heller representerer de ei majoriteten av ikke-etnisk norsk ungdom. Disse enkeltindividene må sees på som nettopp det de er: enkeltindivider, og de må holdes til ansvar for sine handlinger. Jeg blir virkelig trist når jeg leser blogger og innlegg fra FRP-sympatisører som generelt legger skylden for opptøyene på "innvandrere". Jeg håper og ber om at den jamne Ola-nordmann har sitt sunne bondevett i behold, og ikke skjærer meg og alle andre ikke-etnisk norske borgere over én kam.

Derfor: Man er kanskje ikke enig i graden av legitimitet til Israels bombing av Gaza, men man kan være enige i at det er fælt at uskyldige dør. Man er kanskje ikke enig i hvordan best å føre partene til forhandlinger, men man kan enes om at det trengs forhandlinger. La alle oss som ikke behøver å være redde for at en qassim-rakett skal treffe huset vårt samles. La alle som ikke behøver å frykte IDF's kuler, eller bomber sluppet fra F16 samles. La oss som ikke lever mitt i all elendigheten forenes om å hjelpe de som trenger det mest.