Etter en uke med bombing og artilleri-ild har Israel endelig invadert Gazastripen med fotsoldater og annet bakkepersonell. Med dette har Israel startet en ny fase i "krigen mot Hamas", og som presidentskapet i EU velger å betrakte som en handling i selvforsvar. Enn så lenge ligger tapene på fire israelske statsborgere, og over fire hundre palestinere - det snakkes også om flere tusen sårede på palestinsk side. På tvers av EU presidentskapet har Frankrike gått ut og fordømmer israels beslutning om å sette inn større styrker. Frankrike har også kommet med et forslag til en 48 timers våpenhvile, i et forsøk på å hjelpe den skadelidende befolkningen på Gaza.

På nyhetene meldes det at tolv moskeer er blitt bombet, og sykehusene på Gaza rapporterer at majoriteten av de sårede fra disse aksjonene har vært sivile. Riktig nok har Israel "bombet" Gaza med flygeblader, hvor de oppfordrer det palestinske folk til å forlate husene sine, men hvor skal de dra? Gaza-stripen er hermetisk lukket for alt annet enn Israelsk militære, så flukt for en befolkning på halvannen million er ikke en reel mulighet. Riktig nok kan Ehud Olmert toe sine hender, og bekrefte at de har gitt advarsler, men realiteten for den jamne palestiner er likevel den samme.

Denne konflikten har pågått over så lang tid, at det er umulig å sette seg ned og "ta alt fra starten av". Historisk ville vi endt flere tusen år tilbake, og i praktisk politikk og ord satt ut i handling, vil man fortsatt befinne seg i status quo.

Slik situasjonen er nå, slåss Palestinerne (da særlig Hamas) ikke bare mot verdens femt største militærmakt, men også en atom-makt. Hamas har sverget å kjempe mot israel til siste slutt, og sender stadig raketter inn i israel. Rakettene som gjør svært små materielle skader, og som knapt har tatt menneskeliv før inntill nylig, er et av hovedargumentene til den israelske regjeringen når de forsvarer den voldsome offensiven man har sett den siste uka.

Antall drepte og sårede på hver side burde egentlig være nok til å forklare at Israel har et enormt overtak. Sporadiske raketter som skytes ut med håp om å treffe noe, kan neppe sammenlignes med 60 avanserte jagefly, støttet opp av kamphellikoptre, og intens artilleri-ild. Nå også pansrede kjøretøy og bakkestyrker.
På samme tid er det viktig å huske hvilken psykisk belastning det må være for sivile israelere å ikke vite når neste angrep kan komme fra oven. Det er forståelig at israelere ikke orker å leve med denne usikkerheten hengende over seg, og at noe måtte gjøres. Spørsmålet som oppstår blir som følger; er dette noe rett måte å reagere på?

På samme vis som i Libanon klarer ikke Israel å ta ut den egentlige fienden. Å bekjempe en gerilja-hær, eller motstandsstyrke, kan vanskelig gjøres av en regulær armé. Dette burde verden ha lært, etter både Cuba, Vietnam, Afganistan, og ikke minst i Palestina. Det eneste Israel egentlig oppnår er å samle det palestinske folk, og å skape en desperat situasjon. Desperate situasjoner fører gjerne også med seg desperate handlinger - noe mediene uten tvil kommer til å proklamere i tiden som kommer.

Det er svært omdiskutert hvor vidt Hamas er en terrorist-organisasjon eller ikke. En svært poppulær metafor her i norge, er å trekke sammenligning mellom Hamas og vår egen Max Manus. For å bruke en kjent klisjé "Den enes frihetskjemper er den andres terrorist".

Et av flere argumenter som blir brukt for å stemple Hamas som terrorister, er at de skyter sine raktetter ut fra områder med sivil befolkning. Etter det jeg har skjønt, er Gaza-stripen mindre enn et middels fylke her i norge, og med en befolkning på 1,5 mil er det kanskje ikke så rart at det er sivile som bor i nærheten av et utskytningssted? -for all del. Å skyte ut rakketer midt fra Gaza bys kjerne ikke kan forsvares på denne måten, men ved flere anledninger tror jeg nok dette kan være tilfellet.

Uansett er problemstillingen irelevant, etter som det er galt å skyte raketter i utgangspunktet, uavhengig om det er sivile til stede eller ikke. Men like galt er det også disse daglige overtramp med trakasering, fysisk og verbal vold, og annen form for diskriminering som IDF, og private israelere utsetter palestinere for. Problemet er bare at begge skylder på at den andre startet, og så fortsetter "moroa".

Min egen konklusjon på hvordan å ende konflikten må vel egentlig krediteres til Julius Cæsar. Løsningen er genial og enkel - gitt at man virkelig går inn for den.

Israel sitter på enorme resurser. Det er ikke rent få millioner som blir pumpet inn i det militære maskineriet der hvert eneste år. Sett at man heller brukte disse resursene på noe annet enn å ruste opp? (tross alt er Israel Palestina så militært dominerende, at en invasjon fra Gaza til Israel neppe er reelt). Sett at Israel faktisk fikk private selskaper tilå bygge opp hele vestbredden, hele gaza, og bygget opp forlatte landområdene? -joda. det ville nok være både dyrt og kontroversielt, men situasjonen slik den er i dag er heller ikke dirrekte billig.

Prinsippet er ganske enkelt "Brød og sirkus". Cæsar introduserte dette som måten å holde et folk fornøyd på, for å forhindre opptøyer. Hvis Israel sørger for at majoriteten av Palestinerne hadde jobb, mat, og en eller annen form for underholdning, ville disse neppe ønske mer krig. Dersom 90% av det palestinske folk hadde disse behovene dekket, ville ikke det nåværende grunnlaget for ekstremisme være til stede.